Misforstått om kampidrettene

Kronikk om kampidrett publisert på nordnorskdebatt.no

Norges Kampsportforbund og Norges Kickboxingforbund har i dag følgende kommentar om kampidrett publisert på nordnorskdebatt.no. Kommentaren er skrevet av generalsekretær Trond Søvik i NKF og generalsekretær Espen Lund i Norges Kickboxingforbund. Kommentaren er et tilsvar til Steinar Larssens tidligere innlegg om kampidrett publisert 29. april.

Misforstått om kampidrettene

I en kommentar 29. april problematiserer Steinar Larssen NRKs avgjørelse om å sende VM-kampen mellom Thea T. Næss og Birgit R. Øksnes.

NRKs motiver for å sende kampen er en redaksjonell vurdering som NRK selv må utdype, og som det ikke er opp til Norges Kampsportforbund eller Norges Kickboxing Forbund å spekulere i.

Norges Kampsportforbund og Norges Kickboxingforbund ønsker allikevel å imøtegå en rekke påstander i Larssens kommentar om kampidrettene. Dette fordi kommentaren fremstiller våre idretter på en måte som ikke er gjenkjennelig for de organiserte miljøene vi som forbund representerer.

Norges Kampsportforbund er det tiende største særforbundet organisert under Norges Idrettsforbund. Forbundet har over 400 klubber og 40 000 medlemmer. Norges Kickboxing Forbund har 3500 medlemmer fordelt på 54 klubber. Svært mange av medlemmene er unge. Svært mange av både de unge, og ikke minst deres foreldre, vil igjen kunne melde om erfaringer som står i sterk kontrast til det bildet Larssen fremkaller.

Norges Kampsportforbund fremmer verdiene trygghet, ydmykhet og respekt. Norges Kickboxing Forbunds kjerneverdier er inkludering, respekt, mestring og glede. Disse verdiene går som en rød tråd igjennom all kampidrett, og vil være selve bærebjelkene i å lykkes som kampidrettsutøver. Om man ønsker å nå det nivået Næss og Øksnes fremviste på Oslo Plaza nå nylig er respekt for sin konkurrent essensielt.

Om man ønsker å utvikle seg innenfor sin kampidrett eller å prestere på landslag i en hvilken som helst kampidrett, er det spesielt ett ord som vi ønsker å fremheve; disiplin. Dette er gjeldende i all trening og utøvelse. Spesielt i toppidrettsmiljøene våre idretter representerer, blir også dette fremhevet som vår styrke.

Larssens påstand er derimot at målet for kampidrettene er å påføre «mest mulig og størst mulig fysisk skade». Dette er en snever forståelse for hva kampidrettene består av, og ikke noe utøvere i de organiserte miljøene vil kjenne seg igjen i. Det å ønske å vinne en kamp på en eventuell knock out er ikke ensbetydende med et ønske om å påføre sin motstander mest mulig skade.

Hvis det eksisterer noen direkte sammenheng mellom deltakelse i kampidrett og voldelig oppførsel er det derfor nærliggende å spørre seg hvorfor antallet voldsepisoder ikke har økt.

Larssen hevder videre at den påståtte hensikten for kampidrettene er bedret evne til selvforsvar. Også dette resonnementet viser en snever tolkning av kampidrettene. Det er riktig at selvforsvar står sterkt i mange av kampidrettene historisk sett. Men for dagens utøvere i de organiserte miljøene er viktigere mål for både trening og kamp et ønske om økt fokus, selvinnsikt og selvdisiplin, og kontroll over både følelser og handlinger. Kampidrettene tar sikte på å skape vinnere, enten målet er selvforsvar, selvutvikling eller selvdisiplin.

NKF ønsker også å påpeke at studien det refereres til, utført av seniorforsker Inger Endresen og professor Dan Olweus, tok for seg uorganiserte miljøer. Problemene studien refererer til vil også stå i kontrast til hverdagen for de som trener kampidrett i våre medlemsklubber. De organiserte miljøene gjør i dag en god jobb med å tilby blant annet arbeidsløs ungdom en arena for mestring, selvrespekt og selvkontroll gjennom flere konkrete prosjekter. Det finnes ikke god forskning på våre organiserte miljøer, og dermed heller ingen påvist sammenheng mellom deltakelse i organisert kampidrett og asosial og voldelig oppførsel.

Deler av dette underbygges også av tall Larssen selv refererer til. Larssen nevner at kun 9,8 prosent av den voksne befolkningen i løpet av det siste året ble offer for ett eller flere tilfeller av tyveri, skadeverk, vold eller trusler om vold. Andelen ofre for hver av disse typene lovbrudd er mindre i 2015 sammenlignet med 1983. Larssen påpeker at behovet for å ruste seg mot fysisk vold derfor må sies å være meget lite – og her har Larssen helt rett. Det som også må påpekes er at i samme periode, altså fra 1983 til 2015 har kampidrettene vært i svært stor vekst, og anslagsvis 47 000 er i dag del av våre organiserte miljøer. Hvis det eksisterer noen direkte sammenheng mellom deltakelse i kampidrett og voldelig oppførsel er det derfor nærliggende å spørre seg hvorfor antallet voldsepisoder ikke har økt.

I en kronikk i Aftenposten i 2015 beskrev mor Hege Tunstad stemningen på en taekwondo-leir på følgende vis: – Når masteren snakker til de oppstilte ungene om verdier, er det med en stemme og et tonefall som kunne vært forbilde for alle barnehagepedagoger og lærere. «De aller viktigste e å værra snill med hverandre. Saint ja? Må husk på grunnprinsippan. Ærlighet, høflighet, selvkontroll, iherdighet, ukuelig ånd. Værra snill ja.»

For de fleste som i dag er en del av det organiserte kampidrettmiljøet vil disse ordene gi et mer gjenkjennelig bilde av idretten de brenner for, enn det bildet Larssen skisserer.