En samlende reise

Norges Kampsportforbund representerer i dag over 20 idretter og 40 000 medlemmer. Med det er forbundet Norges tiende største særforbund. Veien frem til det store særforbundet Norges Kampsportforbund er i dag, har vært en spennende reise. Sentralt i denne samlende reisen står æresmedlemmet Helge Dehlin.

«Hvis tingrepresentantene er enige om at man må anse fotball, og volleyball eller squash, badminton eller tennis som forskjellige idretter, så kan man si med god dekning at det bare finnes to relevante karate-beslektede idretter, taekwondo og kung fu. Ut fra den samme definisjonsrammen kan man si at aikido og jiujitsu er beslektet med judo, disipliner som kendo og jodo sogner til fekting, mens kyudo avgjort ville høre hjemme i bueskytterforbundet. Å bruke uttrykket «orientalske karate-beslektet» idretter slik idrettsstyret gjør, er like meningsløst som å bruke uttrykket europeisk ballspill beslektede idretter».

Fra Helge Dehlins innlegg under Idrettstinget i 1982. Kilde: Norsk Budoforbunds historie, Thomas Nilsen, Stavanger Karateklubb

De to største idrettene i Norges Kampsportforbund er karate og taekwondo. Det er da også i disse to idrettenes historier i Norge at vi finner stammen til Norges Kampsportforbund slik forbundet fremstår i dag. Helge Dehlin var en av de mest sentrale skikkelsene i karate-miljøet i Norge på 80-tallet, og ble gjennom sitt engasjement i idretten en av de viktigste personene i Norges Kampsportforbunds historie.

God med armene

Helge Dehlin tok initiativet til å stifte Bushido Karateklubb i 1979. Som utøver tok han flere NM-gull, og han ble også valgt som president i Norges Karate Forbund, senere Norges Budo Forbund, i 1981. Totalt var han president i 12 år, fordelt på periodene 1981-1988, og 1990 til 1994.

Til tross for Dehlins vedvarende lidenskap for karate, både som utøver og gjennom verv, var det ikke gitt at kampsportene skulle få nyte godt av hans talent og engasjement.

– Jeg kom inn i karatemiljøet i voksen alder, og begynte ikke min utøverkarriere før jeg var i midten av 30-årene, da jeg i 1977 meldte meg inn i Samurai Karate Klubb. Jeg har alltid vært idrettsinteressert, og kom til karate fra bandy-miljøet. Jeg var i flere år indreløper for Ullevål IL, og ble blant annet Oslo-mester med dem, forklarer Dehlin.

Med både administrativ og idrettslig erfaring fra bandy-miljøet var veien lagt for en imponerende karriere både som utøver og tillitsvalgt innen karate. Dehlin endte opp som landslagsutøver og tok sin første individuelle NM-tittel i 1979.

– Min største styrke som utøver var at jeg var god med armene, og rask. En av konkurrentene jeg hadde mest respekt for som utøver på den tiden var Gunnar Nordahl. Han var en fantastisk fighter, men jeg klarte å slå ham én gang, ler Dehlin.

En enhet som fungerer

Dehlin var sittende president når Norges Karate Forbund ble formelt godkjent som særforbund av NIF i 1984. Samarbeidsutvalget for Norges Karate Forbund ble etablert allerede i 1972, men veien frem mot å bli eget særforbund i NIF var, som Dehlins sitat over viser, ingen enkel reise. Allikevel vokste forbundet raskt når opptaket ble godkjent i 1984: Allerede samme sommer som forbundet ble tatt opp i NIF ble en mulig fusjon med taekwondo diskutert, og navnet endret fra Norges Karate Forbund til Norges Karate og Taekwondoforbund (NKTF).

Som president i NKTF fikk Dehlin merke at det gjerne medfører voksesmerter å føre landets to største kampidretter sammen i én organisasjon.

– Det var utvilsomt på dette tidspunktet noe konkurranse mellom karate og taekwondo, og utfordringen for oss med engasjement i organisasjonen på 80-tallet var å få enheten til å fungere på best mulig vis for alle. Nåværende president i Norges Kampsportforbund, Trond Berg, var i 1984 formann i fagkomiteen for taekwondo. Samarbeidet mellom oss ble viktig for å få denne nye enheten til å fungere, slik at vi kunne bli en vital kraft i det organiserte idretts-Norge, sier Dehlin.

Forut for sin tid

Mange forbinder Dehlin-navnet med bladet Svart Belte – slik så bladet ut i 1997.

Og Dehlin lykkes utvilsomt i å få denne enheten til å fungere: Ved hans avgang organiserte NKTF over 12000 budoutøvere; en firedobling fra det tidspunktet han ble valgt til president for første gang. I tillegg til den rene veksten i antall klubber og tilsluttede medlemmer kan Dehlin se tilbake på en rekke arrangementer og andre viktige hendelser gjennom sin tid som president. For mange vil navnet Dehlin blant annet være synonymt med bladet Sort Belte.

– Som journalist var det for meg naturlig å etablere et eget medlemsblad for forbundet. Jeg startet som journalist i Aftenposten i 1967, og ble senere ansvarlig redaktør for flere fagblader, bl. a. Handel og Distribusjon og Bok og Samfunn. For meg var det en selvfølge at forbundet skulle ha en arena hvor våre aktiviteter kunne formidles, og jeg stortrivdes som redaktør også for Sort Belte, forklarer Dehlin.

Gjennom hele 90-tallet var Sort Belte den kanalen hvor alle forbundets medlemmer kunne holde seg oppdatert, og Helges sønn Christer fortsatte å gi ut bladet når Dehlin trakk seg som redaktør.

Fartselskende fallskjermhopper

I tillegg til karate og bandy har fallskjermhopping vært en av Dehlins lidenskaper, og akkurat som karate var også dette en lidenskap han noe tilfeldig kom over.

– Jeg prøvde fallskjermhopp for første gang på Bali, når jeg var der under VM i karate. Jeg ble hekta på spenningen, og meldte meg raskt inn i Oslo Fallskjermklubb, sammen med en av de andre karateutøverne.

Dehlin endte opp med å gjennomføre totalt 1162 hopp – ett av hoppene var hans ankomst til et av forbundstingene på 90-tallet. Hopp nr. 1000 ble gjennomført på 60-årsdagen.

– I tillegg til spenningen var det gode klubbmiljøet en viktig årsak til at jeg ble en ivrig fallskjermhopper. Det å skape et godt klubbmiljø er viktig, uansett idrett eller hobby, understreker Dehlin.

Nytt navn og nye muligheter

Som president fikk Dehlin på 80- og 90-tallet i tillegg til medlemsvekst også oppleve betydelig sportslig suksess. – Gjennom 80- og 90-tallet var Norge blant de beste karate-nasjonene i Europa. Vi ble europamestre i lagkamp karate i Italia, og vi hadde flere junior-europamestre i individuelle klasser, ja til og med en verdensmester i Stein Rønning. Vår landslagstrener og generalsekretær den gang var Martin Burkhalter, som senere ble sportsdirektør for OL på Lillehammer, forklarer Dehlin, som også understreker at Norge var i forkant når det gjaldt utvikling av gode kvinneutøvere.

– Våre karatekvinner den gang var også gode, og tok flere internasjonale medaljer. Vi var blant annet den første nasjonen i Europa som arrangerte et offisielt nasjons-mesterskap for kvinner i kampkarate.

Norges Karate og Taekwondo Forbund var selvfølgelig ikke fornøyde med å samle karate og taekwondo, og i 1992 var det på tide å inkludere enda en av våre store kampidretter i forbundet, nemlig jujutsu. Dehlin var sentral også for denne samlingen: Allerede på forbundstinget 1990 lanserte han tanken om Norges Budoforbund.

Når dette ble en realitet allerede to år senere, samtidig som forbundet skulle feire sitt 20-års jubileum, bestemte man seg for å markere med en storslått budo-galla i Oslo konserthus.

– Denne gallaen ble en fin markering av forbundets vekst, med oppvisningskamper for alle idrettene. Jeg husker spesielt godt en israelsk karate-utøver som knuste murstein, ler Dehlin.

Kommet for å bli

Hva tenker så Dehlin om forbundet slik det fremstår i dag, og hvilke utfordringer og muligheter vi står ovenfor?

– Kampsport er kommet for å bli, og kulturen og klubbmiljøene er bra. Jeg ser at klubbmiljøene preges av at utøverne tar vare på hverandre, og at miljøene blir stadig mer attraktive for jenter og kvinner. Det at vi opprettholder dette vil selvfølgelig være viktig for rekrutteringen. I tillegg er tilrettelegging for, og rekruttering av handikappede, viktig for at vi skal fortsette å være et inkluderende forbund.

Dehlin er heller ikke i tvil om at toppidrettssatsingen vil være viktig for å sikre økt oppmerksomhet og rekruttering til forbundet. Det jobbes nå målrettet med å kvalifisere norske utøvere til OL i 2020 innen karate og taekwondo, og Dehlin er en av de mange som stiller seg bak de norske OL-håpene.

– Det vil bety mye for rekrutteringen for idrettene og miljøene her hjemme i Norge å oppnå OL-suksess, så alle med interesse for kampsport heier selvfølgelig på de norske utøverne frem mot 2020, avslutter Dehlin.