Utviklingsplan for toppidrett

Innledning

Denne utviklingsplanen skal beskrive retning, mål og tiltak innen talentutvikling og toppidrett i Norges Kampsportforbund (NKF). Planen bygger på langtidsplanene som er vedtatt av idrettstinget og forbundstinget med de overordnete mål som er; «Flere med – lenger» og «Flere nye medaljer».

Forbundstinget gir retning og rammer for virksomheten, forbundsstyret styrer på overordnet nivå utfra tingvedtatt langtidsplan og -budsjett, generalsekretær og administrasjonen detaljstyrer utfra styrets føringer og vedtak. Seksjoner og komiteer/utvalg skal understøtte forbundsstyrets retning og administrasjonens linje. Tillitsvalgte og ansatte skal i offentlig sammenheng framsnakke forbundet.

Verdier

En åpen og inkluderende kampsport, hvor trygghet, samhold og respekt står sentralt, forutsetter en verdiplattform som er godt kjent og respektert. Barneidrettsbestemmelsene, retningslinjer mot seksuell trakassering og overgrep samt idrettens holdninger til alkohol og rusmidler er noen av de viktigste preferansene.

Hovedmål

Siden Norges Kampsportforbund er fleridrettsforbund er det viktig at forbundet har en sunn, åpen og inkluderende talentutvikling og toppidrett hvor alle kan få tilgang til kompetanse og utvikling og kunne representere Norge i offisielle konkurranser. Hovedmålet er at Norges skal kunne kjempe om medaljer i innenfor de prioriterte idrettene.

Utviklingskultur

Talentutvikling og toppidrettsarbeidet tar utgangspunkt i den norske toppidrettsmodellen, samt Olympiatoppen utviklingsfilosofi for morgendagens utøvere. Målsettingen er å skape og videreutvikle en toppidrettskultur og en prestasjonskultur.

Utviklingsplan for toppidrett

All idrett har sitt utgangspunkt i klubbene, både breddeidrett og toppidrett. Engasjementet i konkurranseorienterte klubber er ofte svært stort. Med en sportslig plan for klubben kan det foretas en forventningsavklaring som gjør at man kan unngå konflikter innad med «klubb i klubben» – et klubblag som tar store deler av klubbens ressurser – uten at dette er nærmere forankret i klubben som helhet.

På samme måte må forbundet ha en åpen, sportslig utviklingsplan som beskriver forventningene i.f.t. landslagsvirksomheten og utviklingen innen toppidrett – som gir rammer og føringer for virksomheten som den sportslige ledelse skal holde seg innenfor – og som også kan bidra til opplysning og redusere spenninger i organisasjonen.

Toppidrett og internasjonal representasjon

Særforbundene i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) er høy-este faglige myndighet på sin(e) idrett(er)s område. Norges Kampsportforbund (NKF)s for-mål er å fremme de tilsluttede kampsporter i Norge og representere idrettene internasjonalt.

Innen NIF er Olympiatoppen (OLT) fagressursen som skal koordinere Norges deltakelse i bl.a. olympiske og paralympiske leker og som gjennom øremerkede tilskudd (post 4) setter krav til særidrettene om resultater, økonomisk egenandel, faglig styring og idrettspolitisk forankring. Paralympisk arbeid er p.t utelatt i denne toppidrettslige sammenhengen.

OLT definerer toppidrett som trenings- og forberedelsesarbeid på linje med de beste i verden, avhengig av den enkelte idretts egenart og utbredelse. Arbeidet fører til jevnlige prestasjoner på interna-sjonalt toppnivå. Idretten er for disse utøverne en hovedbeskjeftigelse.

OLT forholder seg til den internasjonale idrettsbevegelsen, md International Olympic Committee (IOC) og Alliance of Independent recognised Members of Sport (AIMS) som de mest vesentlige aktører. NKF står p.t. tilsluttet fem internasjonale særforbund som alle er medlem av IOC eller AIMS. Disse forbundene setter rammer og regelverk for den internasjonale særidretten og har i sine vedtekter bestemmelser som omhandler konkurrerende forhold som må hensyntas. Både OLT og NKF innretter sin innsats i.f.t. de offisielle særidrettenes føringer.

I del 2 av denne planen beskrives de internasjonale forhold og rammer for representasjon med spesielt fokus på internasjonal medbestemmelse og innflytelse. Disse forholdene utelates derfor i del 1.

Prestasjonskultur

Innen idretten kan utøvere selv velge ambisjonsnivå for å bli så gode som de selv vil – innen sin klubb, landsdel, landet sitt eller internasjonalt. Gjennom kampsporttreningen får man prestasjonsutvikling og større grad av mestring, enten målet er å utføre et mønster, lære selvforsvarsteknikker, bestå ny gradering eller delta i konkurranser. Idretten kan således oppleves som rimelig grenseløs, utfordrende og spennende – for man kan alltid bli bedre.

Noen utmerker seg og viser vei for hva som er «best practise» innen sin idrett. De er rollemo-deller som representerer en prestasjonskultur som mange ser opp til og ønsker å bli en del av, enten de er utøvere, trenere, eksaminatorer, dommere, e.a. Prestasjonskulturen har også overføringsverdi til andre deler av samfunnslivet, og har dermed en verdi i seg selv og representerer et samfunnsideal.

Når treningsarbeidet fører til prestasjoner på toppnivå innen internasjonal konkurranseidrett sakker vi om prestasjonskultur på ypperste nivå – toppidrett!

Arbeidskrav i kampsport

Hver idrett har sin egenart med ulike arbeidskrav i.f.t. bevegelsesmønstre og prestasjonsut-vikling. Innen kampsportene er det mange ulike pensum/graderingskrav samt konkurranse-former og dermed ulike arbeidskrav. Kampsportenes egenart er knyttet til vektlegging av slag/spark, grep/kast og våpenteknikker og måten å trene dette på i form av grunnteknikker, mønster og sparring. Arbeidskrav gis gjennom graderingspensumet som forvaltes av høy-graderte eksaminatorer innen ulike stilretninger. Videre defineres kampsportenes egenart i form av konkurransegrener (hovedsakelig mønster/oppvisning og kamp). I kamp skilles det også på semikontakt og fullkontakt hvor man i sistnevnte tillater å vinne på knockout ved støt mot hodet.

Kampsportene totalt sett inneholder dermed mange ulike og til dels sprikende arbeidskrav. Arbeidskravene til gradering og konkurranse kan være forskjellige samt mellom de ulike konkurransegrenene hvor regelverk og dommerpraksis stadig er i utvikling. Noen utøvere er multikunstnere som behersker flere kampsporter, men egenarten og arbeidskravene kan være så ulike at de vanskelig kan forenes uten å bli til hinder for videre utvikling. Da må man ta et retningsvalg på et eller annet tidspunkt.

Tommelfingerregelen innen prestasjonsorienterte miljøer er at det kreves 10.000 trenings-/ arbeidstimer for å nå toppnivå. Dette forutsetter i tillegg at treningen er innrettet i.f.t. de ar-beidskrav som gjelder. Det nytter ikke å kun trene semikontakt dersom det er fullkontakt man skal bli god i. Allsidig trening er bra å ha som grunnlag, men ved teknisk trening er det viktig med riktig teknikk innlært tidlig for å unngå feiltrening og slite med relæring senere. Man kan ikke unngå spesialisering for å hevde seg f.eks. i internasjonal karate kata konkurranse. Å hevde seg i internasjonal konkurranseidrett krever dedikerte utøvere og trenere som kjenner til hva som kreves.

Landslagsmodellen

I internasjonal sammenheng står representasjonsutøvere sentralt, d.v.s. landslag innen de ulike konkurransegrenene/disiplinene. Disse representerer Norge gjennom sin sport. På samme måte som det er klubbenes rett til å ta ut klubblag til åpne stevner er det forbundets rett å ta ut landslaget til internasjonale mesterskap.

Landslaget er norsk idretts foretrukne modell for organisering av de beste utøverne i landet. Landslagsmodellen er en arena hvor flere trenere og utøvere sammen utgjør og utvikler en toppidrettskultur som er preget av kontinuitet, forutsigbarhet, langsiktighet og utviklingsrettet kompetanse. Landslagsmodellen er også den viktigste arenaen for godt, kontinuerlig og varig verdiarbeid (Toppidrettssjef Tore Øvrebø).

Landslaget må hele tiden være tett på de internasjonale forhold og de arbeidskrav som gjelder. Innen laget må man ta valg i.f.t. «best practise» og riktig «spillestil» og rekruttere utøvere som har best forutsetninger for å følge opplegget for internasjonal prestasjonsutvikling. Det kan være for sent med relæring og «omskolering» på landslaget dersom tekniske ferdigheter er dårlige eller veldig annerledes enn arbeidskravene tilsier.

Landslaget er avhengig av trenere og ledere som samarbeider og støtter oppunder landslagets opplegg og er medvirkende til å implementere de arbeidskravene som til enhver tid gjelder. På den måten utvikles en toppidrettskultur som preges av kontinuitet, forutsigbarhet, langsiktighet og utviklingsrettet kompetanse, slik toppidrettssjefen har uttrykt.

Forbundet har p.t. ikke landslag innen alle konkurransedisipliner. Vi legger allikevel til rette for internasjonal representasjon for klubber og utøvere som satser langsiktig, selv i de minste disiplinene. Forutsetningen er at trenings- og forberedelsesarbeidet legges opp til å være på linje med de beste i verden og at det søkes å bygge opp prestasjonskultur rundt utøver(ne). Det er prestasjonsorienterte kulturer som er viktig å bygge og ta vare på over tid fremfor enkeltprestasjoner. Landslagsmodellen skal være fremste signalbærer for dette til klubbene.

Innen landslaget må det utvikles og forankres spilleregler som gjøres gjeldende både for utøvere, trenere og støtteapparat med tilhørende klubber. Dette utgjør en viktig faktor både som kulturbærer og premissgiver for å lykkes som et lag. På denne bakgrunn kan man ikke delta i landslagets opplegg og samtidig kjøre sitt eget løp. Selv om det er individuelle kamper som utkjempes så er man sammen som et lag.

Dersom man ikke har tro på landslagets opplegg, står man fritt til å forme sitt eget opplegg. Gjennom uttalte uttakskrav kan man kvalifiseres til å delta som representasjonsutøver i offisielle mesterskap selv om man ikke er del av landslaget.

Konkurranseklubber

Innen klubbene kan det være flere ulike tilnærminger til sin kampsport, men en god trener har utøveren i sentrum og tilrettelegger for at den enkelte skal kunne bli så god som vedkommende selv vil – og utvikle seg i ønsket retning som utøver, trener, dommer, e.a. Treneren må også evne å «levere fra seg» utøvere til høyere nivå (f.eks. til et nytt og høyere gradert treningsparti i klubben, annen konkurranseklubb eller til landslag).

Man vet aldri hvilken klubb neste verdensmester kommer fra, så trenere har et ansvar for å prøve å legge til rette også for konkurranseutøvere med ambisjoner og/eller henvise til andre klubber som ligger lenger fremme på området, evt. delta i treningsfelleskap.

Noen klubber satser mer enn andre på konkurranser og innretter treningsopplegget sitt mot dette. Innen slike konkurranseorienterte klubber er det ferdigheter innenfor de arbeidskra-vene som gjelder for landslaget som er fordelaktig å ta høyde for på et så tidlig stadium som mulig. Disse klubbene er ofte leverandører av utøvere til landslaget og får på sin side «knowhow» og kompetanse i retur og er i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.

Toppidrettens verdi

Motivasjon for å drive med kampsport spenner vidt fra bl.a. filosofi og mentalhygiene til selvforsvar og nærkamp med fokus på graderingskrav fremfor konkurransekrav. Mangfoldet er stort og arbeidskravene ulike, men overkommelige for mange. Totalt sett kan man vel hevde at kampsport trening er tilgjengelig og godt tilrettelagt for mosjonister og livslang treningsglede. Konkurransedelen er for mange en mindre del av utøvelsen.

Å se toppidrettens verdi i ovennevnte kontekst, identifisere seg med den og føle begeistring kan dermed være vanskelig, spesielt på tvers av kampsporter og disipliner og innen klubber som ikke tilbyr konkurransetrening. Avstanden kan oppleves som stor og så lenge landslagsutøvere heller ikke har fått noe gjennombrudd og/eller stor media oppmerksomhet, blir bevisstheten i.f.t. toppidretten liten, Dette kan føre til usaklig og kunnskapsløs kritikk.

Med ulik grad av hva som tillates innen de ulike kampsportenes konkurranser er det dessverre slik at enkelte «snakker ned» andre kampsporter og fordommer kommer til uttrykk. Dette stiller krav til at forbundet blir flinkere til å synliggjøre både kampsportenes og i denne sammenheng toppidrettsdelens verdi både for å legitimere ressursbruken men også for at breddeidretten og grasrota skal få nyte godt av toppidretten.

Idrett har sin egenverdi for den som deltar i form av bevegelse, kroppsutfoldelse og glede. Dette har på sin side også en nytteverdi for den enkelte og samfunnet som helhet, og følgelig støttes norsk idrett gjennom spillemidler fra Norsk Tipping som formidles fra Staten via Kulturdepartementet (KUD) til norsk idrett. En del av spillemidlene er som før nevnt øremerket toppidrett fordi Staten ser verdien av en positiv toppidrettskultur.

Mye av idretten er i sin natur elitisk i den forstand at man alltid kan streve etter å bli bedre. Det olympiske slagordet «raskere, høyere, lengre» indikerer også dette. Toppidretten representerer det grensesprengende og det som Stortinget beskriver som positiv prestasjonskultur som kan ha overføringsverdi til andre samfunnsområder. Det er samtidig en forutsetning for toppidretten at idretten generelt ikke blir ekskluderende i sin natur, noe kampsportene i sin alminnelighet heller ikke er selv om også graderingssystemene som benyttes er elitiske. Det kan være andre idretter som sliter mer.

Toppidretten bygger på breddeidretten, som skal være tilgjengelig og inkluderende. Toppidretten på sin side skal vise vei og gi kunnskap og kompetanse tilbake til grasrota i.f.t. nyttige tekniske ferdigheter, morsomme og gode treningsmetoder, mental trening, osv.

Toppidretten utgjør en kraft som bidrar til utvikling som kommer flere til gode, og som kan virke motiverende og skape begeistring for idrettsutøvere på alle nivåer. Slik sett er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom topp- og breddeidrett og ikke en motsetning. Dette har kampsportenes idrettsledere og trenere et ansvar for å formidle og bidra positivt til.

Når man har nådd resultater i form av medaljer og titler er det lettere å skape begeistring og stolthet som man benytter i eget idrettsarbeid. Det er imidlertid svært viktig også å støtte opp om et lag under oppbygging og ha tro på eget opplegg og egne fagfolk. Med nære bånd til seksjonene må hvert landslag sitt opplegg gjøres kjent og utnyttes til å skape optimisme, positivitet og begeistring slik at toppidrettens verdi og kraft blir formidlet til flest mulig.

Mediamessig er det toppidretten som står for flest oppslag om kampsport.

Fordeler ved toppidrett

Innen kampsport finnes flere arenaer å utvikle seg på, herunder har konkurranser og toppid-rett en naturlig plass i helheten. Dette er arenaer som det ikke er naturlig for klubbene å håndtere alene men organiseres under et forbund og følgelig er med på å legitimere forbundets eksistens. Som fleridrettsforbund kan det også hentes ut synergier på toppidrett.

Det er ikke belegg for å hevde at toppidretten virker rekrutterende, men et godt utbygd akti-vitetstilbud inkl. konkurranse og toppidrett kan medvirke til å holde på medlemmer/utøvere med ambisjoner og bidra til å demme opp for frafall. En naturlig konsekvens av toppidretten er at det også drives målrettet utviklingsorientert ungdomsidrett for å gi et best mulig tilbud til de som ønsker å satse på sin idrett.

Fellesskapsfølelse og godt miljø er vesentlige faktorer for trivsel. Noen må gå foran og være kulturbærere. Konkurranseutøvere med ambisjoner utgjør, sammen med treneren, mulige rollemodeller som med fordel kan benyttes mer målbevisst.

Morgendagens utøvere og dagens landslagsutøvere kan bidra positivt til forbundets og kampsportenes omdømmebygging og bli fremtidens idrettsledere. Med de rette holdninger innlært via sin kampsport representerer disse idealer som rollemodeller. Gjennom mediaskolering kan utøverne bli bedre i stand til å representere forbundet og klubbene. Dette kan også føre til at flere markedskrefter kommer på lag og tør sponse og investere i kampsporter både lokalt og nasjonalt.

Innen kampsportene står mental styrke som sentralt element. Dette blir særlig utviklet innen toppidrett med de grensesprengende utfordringer og oppgaver som må løses for å lykkes og som gir næring til en prestasjonskultur som kan komme hele forbundet til del.

Konkurranse- og toppidrett kan med fordel utgjøre en sunn motvekt og supplement til kampsportenes hierarkiske struktur og tradisjonsbundne graderingssystemer. Dette utgjør en arena for utvikling som først og fremst styres av utøverne selv og setter kampsportene inn i en mer norsk og demokratisk kontekst.

Toppidretten kan også være en viktig og undervurdert faktor for å motvirke og bekjempe mobbing og trakassering i idretten i tillegg til doping m.m. En god toppidrettskultur tar verdiarbeid på alvor og bidrar til fair play, lagånd og det å unne hverandre suksess. Et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø må sikres slik at toppidretten kan fremstå som en kulturell identitetsskaper i tråd med statlige føringer.

Toppidretten kan være en stor bidragsyter i.f.t. NKFs og kampidrettenes omdømmebygging. Når en god prestasjonskultur gir avkastning med gode resultater og medaljer, kan dette be-nyttes aktivt både internt og eksternt. Her bør flest mulig få sole seg i glansen.

Idrettstinget har tidligere vedtatt en strategisk plan, Idrettspolitisk Dokument (IPD), som sier at vi skal utvikle en prestasjonskultur innenfor alle særidretter og gi store opplevelser til det norske folk. Engasjementet fra sidelinjen utgjør dermed også en verdifull side av konkurranse- og toppidretten også innen kampsportene. Når klubbenes utøvere konkurrerer, blir de heiet frem av klubbene for øvrig. Dette skaper fellesskap og lagånd samt stolte øyeblikk og identitetsfølelse og tilsvarende på forbundsnivå med landslagsutøvere. Dette kan bety mer dersom det avholdes internasjonale stevner/mesterskap i Norge og/eller landslag får mer nasjonal media oppmerksomhet. Det er dermed også viktig å bygge opp arrangørkompetanse i klubbene.

Forbundets ambisjonsnivå

Meld.st.26 (2011/2012), den norske idrettsmodellen, sier at toppidrettsutøvere skal gis treningsmuligheter som bidrar til prestasjoner på internasjonalt toppnivå innenfor etiske forsvarlige rammer. Det er imidlertid viktig å understreke at det er særforbundene som har ansvaret for ivaretakelse av toppidrett innenfor sine idrettsgrener.

Så lenge det finnes dedikerte utøvere og trenere med internasjonale ambisjoner som er villige til å satse det som behøves (for å drive trenings- og forberedelsesarbeid på linje med de beste i verden), bør NKF satse tilsvarende med å tilrettelegge forholdene for disse.

NIFs slagord om «idrettsglede for alle» skal også gjelde de som har store ambisjoner og da bør forbundet legge opp et løp sammen med disse. Det gjøres best via landslagsmodellen.

Veien til å realisere uforløst potensiale hos den enkelte er meget utfordrende, men også givende.

NKF bør, som utøverne selv, sette hårete mål for forbundets internasjonale representasjon. Hvilken kraft ligger det i å ha en målsetting om å bli blant de 50-60 beste på et internasjonalt senior mesterskap? Her må den toppidrettsfaglige enheten jobbe med systematiske målprosesser som forankres via styrer og forbundsting.

Tvedt-rapporten setter opp følgende mål for norsk idrett;

Overordnet mål:

• Vi skal opprettholde Norge sin internasjonale posisjon og gi store prestasjoner

Prestasjonsmål:

• Vi skal gjøre de beste bedre
• Vi skal gjøre de beste flere
• Vi skal sikre ettervekst av morgendagens toppidrettsutøvere

For NKF kan følgende utgjøre gode

Resultatmål:

• Vi skal være med å kjempe om medaljer i EM, VM og OL
• Få flere utøvere som kommer under systematisk utvikling

Utenom de rene resultatmessige ambisjoner og mål for landslagene gir toppidretten positivt press på andre deler av virksomheten. Trener- leder og annen utdanningsvirksomhet, talent-utvikling, markeds- og mediaarbeid, utnyttelse av rollemodeller, osv. preges positivt av toppidretten og fører til større ambisjonsnivå på flere felter.

Økonomiske rammer

Stortinget legger gjennom tildelinger til NIF føringer for toppidretten i Norge. NIF legger føringer gjennom planer og vedtak på Idrettstinget og via OLTs drift og økonomisk forvalt-ning. Særforbundene setter egne økonomiske føringer samt krav til resultatoppnåelse.

NKFs målsettinger må følges opp med økonomiske og faglige ressurser. På samme måte som konkurranseidretten i klubbene er toppidretten for forbundet en stor kostnadsdriver. Det er derfor både nødvendig og riktig overfor representasjonsutøverne at de må betale egenandeler på sin vei opp idrettskarrieren, noe som også reguleres i utøverkontrakter som alle repre-sentasjonsutøvere må ha.

Forbundets toppidrettsfaglige enhet må ha forutsigbare økonomiske rammer fra år til år for å kunne tenke langsiktig og bygge opp lag frem mot OL og VM. Det må tas høyde for at NKF er et fleridrettsforbund hvor karate og taekwondo er de største idrettene. Økonomisk og faglig styring må ligge nærmest mulig toppidrettsfaglig enhet, men med føringer og innspill via planer og vedtak fra forbundsstyret. Her må også seksjonene bli involvert/hørt.

Handlingsplan/årsplan

Hvert år skal sportssjefen sette opp operative handlingsplaner for toppidretten i forbundet. Disse fremlegges styrene til orientering og ev. innspill. Her beskrives bl.a. uttakskriteriene for landslag og internasjonale mesterskap og det gis redegjørelse for målprosessen.

Handlingsplan/årsplan for 2022

På grunn av økt internasjonalt nivå, flere idretter som ønsker toppidrettsresurser, samt at karate ikke er på OL-programmet i 2024, er det nødvendig med nye føringer. Dette er ikke minst nødvendig for å ta igjen det tapte etter koronapandemien.

Siden NKF er et fleridrettsforbund med mange idretter er det viktig at man har en åpen og inkluderende toppidrett hvor alle skal kunne få kompetanse og utvikling og kunne represen-tere Norge ved offisielle konkurranser.

Målsetting:

• Alle skal få tilgang til kompetanse og kunnskap. Ressurser fordeles etter hvordan idretten er prioritert og hvordan særidretten fremmer og utvikler særidretten regionalt og nasjonalt.
• Alle utøvere med ambisjoner og vilje til å prioritere idretten, kan få støtte til utvikling –såfremt de oppfyller kravene og klubben/foresatte støtter satsningen.

Alle skal kunne bli vurdert ved uttak til offisielle konkurranser hvis de oppfyller kravene. Det er allikevel landslagstreneren som tar ut laget.

Konkurranseidrett og toppidrett. I forbindelse med talentutvikling og toppidrett er det viktig at man skiller mellom konkurranseaktivitet hvor man deltar når man har tid for at det er spennende og gøy, mens talentutvikling og toppidrett er langsiktig målrettet utvikling av talenter og morgensdagens toppidrettsutøvere som foregår over flere år etter en utviklingstrapp og hvor det kreves mer prioritering, innsats og reising. Morgendagens toppidrettsutøvere blir evaluert etter internasjonale prestasjoner og ikke etter prestasjoner i Norge.

Grunnlag for talentutvikling og toppidrett:

Siden vi ikke vet i hvilken klubb den neste mesteren begynner, er vi helt avhengig at vedkommende begynner med en idrett hvor det er et godt konkurransemiljø. I tillegg er det viktig at vedkommende begynner i en utviklingsorientert klubb, hvor de har trenere med kompetanse innen talentutvikling, etablert godt styresett, samt virksomhetsplan og sportslig plan. Treneren har en sentral posisjon i unges utøveres idrettslige utvikling. For utøvere er trenere viktige både som kunnskapsformidlere, verdiformidlere og rollemodeller. Det er viktig at treneren har kompetanse innen talentutvikling da det er i klubben utøverne skal utvikle seg i mange år fremover. Ifølge utviklingsmodellen til Olympiatoppen vil ca. 80 prosent av utøverens utvikling foregå i klubben, mens kun 10 prosent vil foregå på landslaget. Det er kun de siste prosentene som vil foregå i samarbeid med Olympiatoppen slik at det viktig at klubben har treneren med kompetanse. Den viktigste faktoren i utviklingen er om dette virkelig er noe som utøveren virkelig vil, og at utøveren tar ansvar for sin egenutvikling. Veien til en mulig toppidretts-karriere må være utøverens eget prosjekt.

Særidretten er ansvarlig for å fremme utviklingen av idretten i Norge og ifølge mandatet for seksjoner skal særidretten rekruttere til konkurranser. Utarbeide regelverk, utarbeide aktivitets – dommerplaner, beramme/godkjenne mesterskap/stevner, dommer-/regelkurs. Innenfor mandatet for særidretter kan særidretten arrangere regionale og nasjonale samlinger og man kan arrangere fellessamlinger til åpne internasjonale konkurranser som tiltak for å skape et godt konkurransemiljø.

For å få bærekraftig talentutvikling og toppidrett må det være en tett samhandling mellom særidretten og sportsavdelingen. Særidretten skal skape et godt konkurransemiljø regionalt og nasjonalt, mens sportsavdelingen skal bidra med kompetanse og kunnskap slik at det blir en rød tråd i utviklingen og at talenter og morgendagens utøvere kan utvikle seg til toppidrettsutøvere. Som et tiltak har sportsavdelingen utarbeidet en ny, felles utviklingstrapp som ligger HER.

Utvikling og oppfølging:

Alle som har ambisjoner og vilje skal få muligheten til å komme under utvikling. En måte å få dette er ved å delta på internasjonale, åpne konkurranser, samt utviklingssamlinger hvor man får mulighet til å vise seg frem for landslagstreneren. For å bli vurdert må man oppfylle de fysiske kravene. Det er også viktig at klubben og de foresatte støtter satsningen. Hvis dette er på plass kan forbundet inngå en utviklingsavtale med utøver, foresatt og klubb. Avtalen ligger HER.

Utøverne vil få oppfølging av landslagstreneren, men det meste av utviklingen vil foregå i klubben. Her er det viktig at klubben har trenere med trenerlisens og kompetanse innen ta-lentutvikling. Når det nærmer seg tid for videregående skole må man kunne kombinere ut-danning med toppidrett. Forbundet har samarbeidsavtale med Wang Toppidrett for Wang er de eneste skolen som har et eget opplegg for kampsport, men det finnes en rekke offisielle videregående skoler med idrettslinjer hvor man kan kombinere toppidrett med utdanning. Les om Wang toppidrett her.

Utdanning:

Når det nærmer seg slutten av videregående skole må utøveren ta en avgjørelse på om han/hun vil satse på toppidrett eller satse på utdanning og/eller arbeid. Olympiatoppen har en del samarbeidsavtaler som kan benyttes hvis man ønsker å kombinere høgskole/universitet med toppidrett eller arbeid. Les mer om idrett og studier HER.

Dersom man ønsker å satse på toppidrett etter videregående skole vil man få en del kostnader i forbindelse med samlinger og internasjonale konkurranser. Foreløpig er det lite med pengepremier å hente innen kampsport og Kampsportforbundet har derfor gjort endringer i markedsrettighetene fra og med januar 2020, slik at utøver og klubb kan inngå egne sponsoravtaler. Les om forbundets avtaler her.

Uttak og coaching

Når det gjelder uttak til offisielle konkurranser ønsker forbundet at alle skal kunne bli vurdert ved uttak. I god tid før alle offisielle konkurranser vil forbundet derfor komme med uttakskrav. Disse publiseres på kampsport.no, og distribueres til klubbene via nyhetsbrev. Alle som oppfyller kravene, vil bli vurdert av landslagstreneren når laget skal bli tatt ut.

Når det gjelder kadetter og juniorer innen karate og taekwondo er det muligheter for at utøveren kan ta med seg sin klubbtrener som coach, forutsatt at sistnevnte innehar de nødvendige lisenser og at det er ledige coachlisenser. Den enkelte arrangør har regler på hvor mange coacher man kan delta med. Det er landslagstreneren som fordeler coachlisenser.

Alle utøvere og støtteapparatet som skal representere Norge må godkjenne forbundets spil-leregler og ha gjennomført «Ren Utøver». Når det gjelder kostnader i forbindelse med samlinger og konkurranser vil dette være til selvkost for alle, med unntak av fulltidsutøverne i regi av Olympiatoppen. Les om spilleregler ved reiser HER.

Veien til toppidrett:

Tidligere er det brukt mye tid og ressurser på oppfølging av unge utøvere som hadde en drøm/ønske om å bli toppidrettsutøvere, men som ikke var villige til å prioritere det som var nødvendig over tid. Sportsavdelingen må derfor prioritere de utøvere som har en toppidrettskarriere som målsetting, og som aksepter at en toppidrett satsning vil medføre at man må prioritere og bruke mye tid på trening, reiser og at det kan være kostnadskrevende.

Sportsavdelingen vil derfor bruke mer ressurser på å bistå klubbene, enn å gå på enkelt utøvere, slik at talentene kan utvikle seg i klubben.

Sportsavdelingen ønsker ikke å starte med utvikling av talentene for tidlig, men vil vente til at utøverne har fått noe nasjonal og internasjonal erfaring for da vet utøverne selv mer om de vil satse på en toppidrettskarriere, og man vet om klubben og de foresatte vil støtte satsningen noe som er viktig. Denne erfaringen og ønsket om å satse det som kreves er ikke utviklet før man er junior og av til kommer det noe senere.

Hvis målet er seniormedaljer i EM, VM eller OL i taekwondo eller karate, sier det internasjo-nale kravet at man må ha en landslagsmodell hvor man har utøvere på fulltid som får tett, daglig oppfølging av en landslagstrener, og av fagavdelingene til Olympiatoppen.

Sportsavdelingen ønsker derfor å være mer tydelig på spilleregler og de fysiske og idretts-spesifikke krav som må til, for at utøvere skal kunne få tilbud om utvikling sammen med sportsavdelingen. Kravene er beskrevet i den nye utviklingstrappen.