Hva er vår toppidrett verdt?

Publisert 25.06.2020

DEL ARTIKKEL

I fellesskap har kampidrettsforbundene forfattet nedenstående kronikk om den økonomiske situasjonen for våre toppidrettsutøvere. Kronikken er signert av presidentene i forbundene, og ble – i forkortet utgave – publisert av Aftenposten 25. juni.

Hva er vår toppidrett verdt?

Her i Norge liker vi å anse oss selv som en vellykket og ressurssterk idrettsnasjon. Senest under OL for to år siden florerte det med kronikker og reportasjer i både inn- og utland om Norges suksess som vinteridrettsnasjon. Når skattelistene publiseres, figurerer også gjerne våre kjente idrettsprofiler på oversiktene over de best betalte. Inntrykket er at det er riktig så godt å være utøver i idrettsnasjonen Norge. Alle som jobber i norsk idrett, soler seg delvis i denne glansen. Men vi i kampidrettsforbundene vet at det også finnes en bakside ved de norske medaljene, og ønsker nå en debatt om den vedvarende underfinansieringen av toppidretten vår. Som særforbund vil vi spørre norske politikere: Hva er våre toppidrettsutøvere egentlig verdt?

Som flere utspill i media den siste tiden understreker, jobber mange særforbund innbitt for å holde motivasjonen ved like hos utøvere med inntekt under fattigdomsgrensen. Dette er et arbeid som aldri har vært mer krevende enn nå under korona-perioden. Vi er klar over at et betydelig ansvar for drift og utvikling av toppidrett vil ligge på den enkelte idretts organisasjon. Vi forventer på ingen måte at alt løses via stipend og tilskuddsordninger. Allikevel håper vi at det er rom for å drøfte en langvarig skjevfordeling av ressurser innen norsk idrett.

Vil Norge toppidrett?

Det at norske utøvere hevder seg så godt innen mange av vinteridrettene, er selvsagt flott. Det samme er oppmerksomheten og inntektene disse utøverne mottar. Vi i kampidrettsforbundene nyter i likhet med andre seere hvert eneste rørende TV-øyeblikk, og unner utøvere som Johaug sportslig suksess og gode sponsorinntekter som følge av dette.

Allikevel er det ikke til å komme unna at Norge har mange utøvere innen sommeridrettene hvis prestasjoner ikke samsvarer med anerkjennelsen her hjemme. Prestasjonene til kampidrettsutøvere står i våre øyne ikke i samsvar med den økonomiske støtten de mottar via stipender, eller som særforbundene kan skaffe til veie. Prestasjonene står heller ikke i samsvar med oppmerksomheten som fås i mediene – med de private sponsorinntektene dette gjerne medfører.

Olympiatoppens toppidrettssjef Tore Øvrebø har ved flere anledninger stilt spørsmålet «Vil Norge toppidrett?» Øvrebø har også selv vedgått at det fattigste vinteridrettsforbundet har bedre økonomiske rammer til toppidrettsutvikling enn det rikeste sommeridrettsforbundet. Spørsmålet er om dette er en situasjon hele norsk idrett og norske politikere har et reelt ønske om å endre – også på sikt?

Lider under konkurranseforbudet

Som en følge av våre særforbunds knappe ressurser er utøverne våre helt avhengige av begrensede stipendordninger, som de kvalifiserer for gjennom resultater fra internasjonale konkurranser.

Vi priser oss lykkelige over at våre utøvere har levert gjennom en årrekke. Et godt eksempel på flotte prestasjoner er Bartosz Piaseckis sølvmedalje i London OL. NRK Dagsrevyen ble flyttet, og fektefinalen ble sett av nesten 900.000 nordmenn. Bartosz drev toppidrett ved siden av studiene, uten individuell støtte. Selv om Fekteforbundets mottok noe prosjektstøtte for å bygge et lag frem mot OL i 2012, er sølvmedaljen ansett å være en av de «billigste» norske OL-medaljene.

Det kan også nevnes at bare i 2018 og 2019 har norske brytere tatt hele 15 medaljer i internasjonale mesterskap. I EM og VM i kickboxing har norske seniorutøvere de siste årene tatt over 20 medaljer. Norge er også eneste nordiske nasjon som har klart å ta OL-medaljer i taekwondo.

Disse resultatene har holdt toppidrettssatsingen hos våre særforbund flytende – om enn så vidt. Det er også lettere for våre utøvere å holde seg motivert når man tar medaljer i internasjonale mesterskap. Da får det heller være at prestasjonene forbigås i stillhet i norske medier, og at bankkontoen står i minus. Som løsningsorienterte utøvere allerede har fortalt om i mediene finnes det tross alt kanskje et soverom man kan leie ut, eller en bil man kan selge.

Situasjonen akkurat nå er dog verre, og som en følge av korona-situasjonen er vi mer bekymret for fremtiden innen toppidretten enn noensinne. Vi vet ikke når våre utøvere kan konkurrere igjen. Det vi derimot vet er at motivasjonen hos flere er svekket, både som følge av OL-utsettelsen, usikkerheten som følge av korona-situasjonen, samt av å leve med en inntekt under fattigdomsgrensen over lang tid.

Behov for endringer også på sikt

Toppidrettsutøvere har ingen støtteordninger de kan søke på som en følge av korona-situasjonen, og er i likhet med kulturarbeidere og frilansere hardt rammet. Vi er derfor glade for at flere i norsk idrett bidrar til å rette søkelyset på den økonomiske situasjonen frem mot OL for mange av våre medaljehåp. Dette vil i seg selv hjelpe motivasjonen for våre utøvere i en krevende periode: Som Arne Jørstad Riise, fagansvarlig for idrettspsykologi ved Olympiatoppen har påpekt – det er ingen andre yrkesgrupper som har blitt bombardert i media med hvor uviktig det de driver med er akkurat nå.

Vi håper allikevel at korona-situasjonen og utsettelsen av OL ikke bare medfører en kortsiktig krisepakke for å hjelpe utøvere frem mot neste år. De vanskelige økonomiske betingelsene for mange sommeridrettsutøvere har vedvart over lang tid, og må bedres hvis Norge skal fortsette å produsere medaljekandidater også blant kampidrettene i årene fremover.

Det er ingen tvil om at toppidrett skaper inspirasjon – noe som i seg selv har verdi i et samfunn. Dette er en av årsakene til at vi vil fortsette det krevende arbeidet med å utvikle toppidrettsutøvere. Dette er et ansvar vi ønsker å påta oss! Vi håper allikevel også at våre utøvere får forholdene lagt bedre til rette for at de får fortsette å inspirere også i fremtiden.