Leserinnlegg: Takknemlig for å trene para-utøvere

Jeg heter Gunnar Rugsveen. Jeg har trent ITF Taekwon-Do i 25 år og vært trener i 24 år. I dag er jeg daglig leder for Trondheim Taekwon-Do klubb – Norges desidert største kampsportklubb. Frem til i dag har jeg trent barn, ungdom, voksne og godt voksne over mange år. På alle nivåer – fra nybegynnere til sortbelter, fra håpefulle 6-åringer til verdensmestere.

Det å være trener gir ekstremt mye tilbake, og gjennom et langt trenerliv kunne noen av de viktigste øyeblikkene vært blant annet:

• å se glimtet til barna når de mestrer en øvelse og får skryt
• det å se en av sine elever oppnå sort belte
• det å få beskjed fra en pensjonist at man endelig kan gå ned tappen til vaskerommet uten å holde seg i rekkverket
• det å oppleve at sin egen elev vinner VM
• det å vite at en ungdom som har havnet på skråplanet har fått skikk på seg etter at man startet å trene
• å høre at et barn sier «jeg har fått flere venner på skolen etter at jeg begynte å trene Taekwon-Do»

Dette er selvfølgelig store og sterke følelsesmessige opplevelser for alle involverte parter – inkludert meg selv. Men for min del er det noe som har truffet mitt trenerhjerte enda sterkere. Det å få muligheten til å trene utøvere med ekstra utfordringer. Det som defineres som paraidrettsutøvere.

Jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å undervise denne målgruppen. Det har gitt meg økt selvtillit som trener, og en haug med ekstremt positive opplevelser.

Jeg må si at før jeg begynte dette arbeidet tenkte jeg dessverre det samme som kanskje mange andre trenere i kampsport gjør:

• At man ikke har tid og kapasitet til dette

Det som ligger til grunn for en slik tanke kan kanskje være noe annet hvis man kjenner godt etter:

• At man ikke tør og er redd for å gjøre feil

I alle fall var det slik for meg.

Her er det mange faktorer som naturligvis spiller inn, og det er ikke alle klubber og trenere som har muligheten til å ta inn alle som ønsker å prøve kampsport. Jeg mener likevel at flere klubber og trenere bør si det samme som Tønsberg Taekwon-Do klubb gjorde til Torfinn Opedal, da han henvendte seg til klubben og lurte på om de var interessert i et nytt medlem. Torfinn er blind og klubben hadde ingen erfaringer med dette fra før. Svaret fra klubben var «vi vet ikke – men vi kan prøve». Nå har Torfinn standardisert alle mønstrene i Taekwon-Do fra rullestol, og har vært en uvurdelig ressurs for svært mange klubber. Litt mer om Torfinn kan man lese her: https://www.ntkd.no/node/17465

Jeg selv har trent parautøvere i mange år. Litt tilfeldig og sporadisk, men jeg har alltid trent dem sammen med andre i en stor gruppe. Litt ekstra oppfølging, noen tips og råd. Men jeg hadde aldri trent noen én til én over en lengre periode. I november 2022 skjedde det noe som endret dette. Da var jeg så heldig å møte Martin Tarpev for første gang. Han snakket ikke norsk, har Cerebral parese og brukte stokk for å gå. Det var ikke mulig å finne en treningsgruppe for passet for han og hans utfordringer i klubben vår. Jeg begynte da å trene Martin én gang pr uke. Bare oss to. Dette var ikke noe jeg tenkte så mye over, annet enn at det var spennende å lære seg noe nytt (hadde ingen kjennskap til CP fra før, samt at min «nord-norske» engelsk godt kunne trengt seg en oppdatering). Etter noen måneder gikk Martin opp til sin første beltegradering. Han sto med glans og vi var begge svært fornøyde. Etter graderingen spurte jeg Martin om han kunne skrive noen ord om hvordan han synes graderingen gikk.

Jeg fikk dette til svar:
https://www.ntkd.no/node/18414

At en så liten innsats fra min sine kunne bety så mye – det ante jeg ikke. Så da var det ikke annet å gjøre enn å trene Martin to ganger pr uke. Nå har Martin hatt en slik fremgang at han trener på et parti sammen med andre – det desidert beste resultatet man kan ønske. Vi har bare én til én treninger i ny og ne for å se om vi må tilpasse noe mellom hver gradering.

Nå har jeg startet på en ny, spennende mulighet – å trene Tron Freddy. Han har også Cerebral parese, og møtte meg på første trening med følgende ord «Gunnar, jeg har gledet meg sånn til å begynne å trene Taekwon-Do at jeg ikke har sovet på flere dager». Dette blir morsomt og lærerikt!

For meg har den virkelige gaven med å undervise parautøvere  vært at jeg har blitt en langt bedre trener. Jeg har tatt stilling til ting jeg før ikke har tenkt på og fått muligheten til å tilpasse øvelser, teknikker, treningsmåter m.m på nytt. For meg som har holdt på et kvart århundre skjer ikke slike utviklingsmuligheter like ofte lengre, men her har jeg fått sjansen til å utvikle meg selv videre – fått muligheten til å bli en bedre trener! En annen ting som har skjedd er at man blir en tanke mer ydmyk, som skjer når man har muligheten til å trene de virkelige heltene. De som til tross for alle utfordringer de har, og har hatt gjennom livet, står der i hvit pyjamas og ønsker å lære Taekwon-Do!

Verdien av å inkludere alle

Alle kampsporter trenger iherdige sjeler som står på fra uke til uke, måned etter måned, år etter år. Det er mangel på trenere som er den virkelige «hemskoen» i kampsporten. Andre idretter har andre sterke faktorer som spiller inn: foreldre, media, TV, klassekamerater m.m. Kampsport har stort sett KUN den treneren som står i front – det er denne ildsjelen som bestemmer hva Karate, Taekwon-Do eller Jujutsu er.

Dette gjelder uansett om man skal undervise barn, ungdom, voksne eller godt voksne på 70 år pluss. Men det gjelder spesielt de som skal undervise utøvere som har ekstra utfordringer. Her trengs det flere dyktige trenere som kan ta tak, og sørge for å gi dem noe å se frem til, noe å glede seg til og noe som kan gi dem økt mestring og troen på seg selv. Man trenger ikke å ha vært instruktør i en evighet for å begi seg ut på dette feltet – men man må ha lysten til å gjøre noe for andre, lysten til å hjelpe de som trenger en ekstra hånd. Det er et ordtak som heter at «ingen er født som verdensmester». Det er i alle fall ingen som er født som den beste kampsportinstruktøren! Dette må læres, og skal man lære MÅ man utsette seg selv for noe nytt. Noe kan ikke behersker 100 %. Så for alle som tenker at «jeg har ikke tid», «jeg har ikke kapasitet» – tenk en gang til. Har du tid og kapasitet til å utvikle seg som trener? I så fall – ta agnet. Utvikle deg videre, samtidig som du har sjansen til å hjelpe noen på veien.

Hva er suksess for en kampsportklubb? Er det å skape en verdensmester? Er det å blir størst mulig?

Jeg tenker at en klubb som har suksess, det er en klubb som klarer å inkludere alle. En klubb som tar et samfunnsansvar og støtter opp under det lokalmiljøet man er en del av. En suksessfull klubb er ikke en «lukket del» av et samfunn – de spesielt interesserte, de rike, de fattige, de flinke, de politisk engasjerte eller andre av de hundretusenvis av «grupperinger» som finnes i et samfunn. En dyktig, suksessfull klubb inkluderer ALLE og er dermed et «snitt» av det lokalsamfunnet man tilhører.

Er man så heldig at noen parautøvere «banker på døra» og ønsker å starte i din klubb; benytt muligheten! Du kommer ikke til å angre!

Har du spørsmål og trenger assistanse er vi mange som kan gi råd.

Lykke til!