Det er en spennende tid vi går inn i nå, og jeg har stor tro på at vi sammen kan rigge oss for en bedre fremtid, der den enkelte idrett i kampsportforbundet får lov til å skinne, skriver Øyvind Kveine Haugen, leder av taekwondo-seksjonen (WT) i Norges Kampsportforbund.

Nedenstående kronikk er skrevet av Øyvind Kveine Haugen, leder av WT-seksjonen i Norges Kampsportforbund.

***

Norsk taekwondo mot fremtiden

Øyvind Kveine Haugen, leder av WT-seksjonen. Foto: Privat,

Taekwondo har vært en viktig del av Norges Kampsportforbund (NKF) siden 1984, med andre ord i snart 40 år. Da Norges Karate- og Taekwondoforbund fikk opptak i NIF, var Kukkiwons sportsrettede variant av taekwondo fortsatt rykende fersk. Innad i Norge var det mange klubber som blandet elementer fra WT og ITF, spesielt ved at de gikk hyong istedenfor poomsae. I perioden frem til i dag har vi sett enorme utviklinger i idretten vår. Vi har sett en enorm profesjonalisering og modernisering av idretten, kanskje mest merkbart ved at man på WT-siden fikk elektronisk scoring og at utøverne måtte justere sin tilnærming til kamp for å bedre benytte det nye utstyret.

WT-taekwondo stod også på OL-programmet i Sydney i 2000, hvor Trude Gundersen overrasket verden med å ta sølv i -67 kg klassen. Denne bragden, sammen med promotering fra kampsportforbundet, gjorde taekwondo til en populær idrett i Norge. Hvis man tar med ITF-seksjonen, klubber i NTN, den kommersielle aktøren Mudo Instituttet AS, og andre, er det estimert at et sted mellom 23 og 25 000 mennesker landet rundt driver med taekwondo. Dette plasserer taekwondo et sted rundt den 20. mest populære idretten i Norge, og den klart største kampsporten.

Taekwondo i Norge er imidlertid ikke en ensrettet gruppe. NKF har to separate seksjoner, én for WT og én for ITF. Jeg har god kontakt med leder for ITF-seksjonen, og jeg føler personlig at Norge er et såpass lite land at WT og ITF bør jobbe sammen i enda større grad enn hva som skjer i dag, men har full forståelse for at dette er en prosess som tar tid. Uansett, som seksjonsleder for WT skal jeg ikke synse om ITF-interne forhold, men heller konsentrere meg om min egen seksjon her og nå.

I flere år har man sett stigende spenninger innad i WT-seksjonen, noe som har vært godt kjent i miljøet. Sammenlignet med de andre seksjonene har det vært hyppige utskiftinger av styre og lederskap, og mange sentrale figurer har gått ut og snakket om en maktesløshet ovenfor seksjonen og forbundet. Ved minst én anledning tilbake i 2015 ble det også tatt til orde for å starte et konkurrerende forbund, i en situasjon som ligner forskremmende mye på hva som har skjedd innad i WKF-karate de siste månedene.

Medlemsmøte gjennomført på Gardermoen

Da forbundsstyret i NKF ble informert om suspensjonen fra WKF og det nye, konkurrerende karateforbundet var det flere som tok direkte kontakt med meg for å spørre om noe tilsvarende var på trappene også i WT. En av de spurte direkte; «skal vi lage nytt taekwondo-forbund?». Svaret mitt var, da som nå, at min personlige mening er at det vil være til det beste for taekwondos fremtid i Norge å jobbe for å løse eventuelle konflikter i NKF, fremfor å tro at gresset er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet og etablere et konkurrerende forbund. Jeg er imidlertid kun én stemme, og for å høre hva medlemmene der ute ønsker, innkalte vi i mars til et medlemsmøte, som ble avholdt 13.03 på Gardermoen.

De fremmøtte var som forventet svært tydelige i sin tale. Det som savnes er selvråderett, at WT skal ha større kontroll over utviklingen av egen idrett, at man skal ha kontroll på økonomi, og mer å si i utformingen av administrative støttefunksjoner som berører ens egen hverdag. Flere viste til WTs offisielle statutter (hovedsakelig artikkel 13 og 16) som slår fast at det kun skal være 1 offisiell, WT-godkjent medlemsorganisasjon (MNA) pr. land, og at denne skal være «uavhengig og sikret at ingen tredjepart blander seg inn i deres drift», og kommenterte at dette er svært likt hvordan WKFs regelverk er utformet. Sett hen til NKFs organisering, der det er forbundet som er den juridiske enheten og seksjonene kun i begrenset grad har «frihet» til å jobbe med sin egen idrett, kan man argumentere for at NKF er i brudd med WTs regelverk, slik at man kan risikere en suspensjon eller i verste fall utestengelse. Det ble derfor besluttet at man skal sette ned en arbeidsgruppe, som skal skrive et brev til WT for å be om en kommentar på dagens organisering, herunder idrettens/seksjonens selvråderett m.m.

Slik jeg ser det, vil svaret på et slik brev i stor grad avhenge av hvordan vi formulerer oss. Vil vi at de skal kreve en omorganisering/endring, eller vil vi at de skal svare at NKF ikke ser ut til å bryte med WTs regler om selvråderett? Uten å forskuttere noe, vil jeg tro at forbundet er best tjent med et svar der WT ikke vurderer oss til å være i brudd. Hvis NKF på grunnlag av et brev vi selv skriver blir suspendert eller mister tilgangen til å fungere som MNA i Norge, må sporenstreks et nytt forbund komme på plass for å ta over. Dette nye forbundet må så i tur og orden få klubbene til å melde seg inn, de må søke om opptak i NIF, opprette avtaler med idrettskrets, kommuner for halltid og støtteordninger, toppidrett, osv. osv. Dette vil ta tid, og i en periode vil det være en usikkerhet og et vakuum i norsk taekwondo der jeg frykter både topp og bredde vil stagnere. Jeg, og forbundsstyret med meg, mener vi står sterkere sammen, og vi har derfor startet en prosess vi kaller “Kampsport 2.0”.

Kampsport 2.0

Som de fleste sannsynligvis har fått med seg, pågikk det i to separate perioder en omorganiseringsprosess i NKF. Denne strandet i fjor høst. La meg bare gjøre det helt tydelig fra starten av; Kampsport 2.0 er ikke en ny reorganiseringsprosess der man skal stokke om på seksjonene. Arbeidsgruppen har et mye bredere mandat enn som så. Vi i forbundsstyret mener at for å oppnå blant annet nøyaktig den selvråderetten medlemsmøtet i WT krevde, så er det nå viktig og riktig å se på alle elementer av dagens Kampsportforbund. Dette inkluderer organisering, men også lover/vedtekter, planverk for trener/coach/videreutdanning, samt administrative stillinger og deres stillingsinstruks. I mine øyne skal NKF være en tjenesteorientert organisasjon som setter medlemmene i fokus, men dessverre så opplever vi i dag at det er en utakt mellom topp og grasrot.

Hensikten med Kampsport 2.0 er å gjøre de grep som sikrer at NKF er et sted som ivaretar den enkelte idretts autonomi, mens man drar nytte av stordriftsfordeler der man har oppgaver eller krav som er felles for alle. Vi i WT-seksjonen har allerede jobbet frem noen konkrete saksfremlegg knyttet til valg, internasjonal representasjon, samt merkevarebygging. Vi har også startet en prosess for å formulere konkrete behov om en dedikert seksjonsressurs hos administrasjonen slik at NKF bedre kan støtte opp under frivilligheten hos arrangørklubber, dommere og instruktører.

Det er en spennende tid vi går inn i nå, og jeg har stor tro på at vi sammen kan rigge oss for en bedre fremtid, der den enkelte idrett i kampsportforbundet får lov til å skinne.