Norge i Wushu-EM – Wushu i Norge

Denne uken hevdet Norges fire atleter seg som nest beste nasjon i wushu-EM – etter vertsnasjonen Russland som stilte med et gigantisk deltakerantall. Bør ikke wushu satses mer på i sin helhet – både som breddesport og konkurransegren? Og kan wushu ikke åpne dører for næringslivet i Kina og til nye kulturelle horisonter?

Av: B. MiRee Abrahamsen

12. og 13.mai pågikk første del av årets offisielle wushu-EM (wushu er det samme som kung fu, kinesisk kampsport), arrangert i regi av Eureopean Wushu Federation (EWUF), i Moskva i det gigantiske nybygde Moskva Wushu Palass, antakelig verdens beste og største wushu-senter.

Mesterskapet var også åpent for nasjoner fra Asia. Totalt var ca. 400 deltakere fra 23 nasjoner, og en gruppe uavhengige utøvere med. Fra Norge deltok fire atleter: Malena Marisei, Svetlana Negasjova, Milos Joksimovic og B. MiRee Abrahamsen, anført av landslagstrener Kim Gibson. Laget har så langt hentet hjem tre gullmedaljer (Abrahamsen), en sølvmedalje (Joksimovic) og to bronsemedaljer (Negasjova og Joksimovic), i tillegg til at Malena Marisei sikret Norge en sterk fjerdeplass. Delen for tai ji og indre stilarter er ferdig, men mesterskapet fortsetter frem til 20.mai med raske stilarter og sanda-boksing, hvor Norge stiller med ytterligere to deltakere, sandabokserne Umit Aslan Turk og Dat Hoang.

Fenomenet wushu

På verdensbasis er wushu en stor sport med hundrevis av ulike grener, oppvisningsformer, bryting, boksing, ulike våpenformer, akrobatiske innslag raske og langsomme disipliner. Sporten utøves av et enormt antall mennesker, opp mot 180 millioner utøver – minst. Flere kjenner nok bedre til begrepet kung fu, som omtaler samme sport – det vil si; det er begge sekkebetegnelser for kinesisk kampkunst. Kung fu er godt kjent fra populærkulturen, ikke minst fordi filmstjerner som Jackie Chen, Bruce Lee og Jet Li har gjort kung fu-filmsjangeren til en verdig underholdningsgren.

I Europa er wushu organisert av den all-europeiske EWUF-organisasjonen. Presidenten i EWUF, Raymond Smith, forklarer hvordan de ønsker å få sporten til å vokse:

EWUF er opptatt av å nå ut til flere, å lytte til medlemmene, og å ha demokratiske prosesser.

– Selv om det er 16. gang vi arrangerer wushu-EM, er det bare andre gang vi har en separat del for tai ji og indre stilarter, det er gjort etter ønske fra medlemmene. EWUF er opptatt av å nå ut til flere, å lytte til medlemmene, og å ha demokratiske prosesser. Vi prøver å nå ut til flest mulig, selv om ikke alle som holder på med wushu som ønsker å konkurrere. Å utvikle wushu i Europa, er en evolusjonær prosess, sier Smith.

Drømmepalass med egen skole

I Norge er det en håndfull aktive klubber. Medlemsantallet er synkende. Andre kampsportarter får mer oppmerksomhet. Det er trenermangel. Det finnes ikke undervisningsmateriale, det finnes lite kompetanse. At Norge hevder seg som vi gjør i dette EM, er heller et resultat av noen få innbitte individers vilje, enn en systematisk satsing på sporten.

Når russerne er mesterskapets beste, er det derimot som forventet. De storsatser på sporten i Russland. President i den russiske wushu-foreningen, og vise-president i EWUF og IWUF (International Wushu Federation), Gleb Muzrukov forklarer :

 – Vi har nå 35 000 aktivt registrerte atleter. Målet er at hver region i Russland skal ha sin skole for utdanning av profesjonelle wushu-atleter. Skolenes trenere skal ha skikkelig betalt, 2- 3000 euro i måneden.

Moskva Wushu Palace – et 14 000 kvadratmeters stort sportskompleks viet utelukkende til wushu, bygd etter et plutselig initiativ fra Moskvas borgermester Sergej Sobjanin, ble ferdig på ett år. Her er 90 ansatte inkludert lærere, trenere og administrasjon. Palasset er på fem enorme etasjer, med talløse treningshaller, konkurransearenaer: en boksehall og en gigantisk arena for andre stilarter (såkalte taolu).

Wushu – en døråpner på mange plan

– Vi har også skole her med 350 elever som får fire timers daglige treningsøkter, opplæring i kinesisk, engelsk og andre vanlige fag. Elevene søker for å komme inn, får 11 års skolegang, og går ut med baccalaureat – full kompetanse til å søke universitet og høyskoler, samtidig som de er fullt kompetente trenere, atleter og tre-språklige med mye kulturell kompetanse, for wushu er også en svært filosofi-og kulturtung sport. Mange går inn i næringslivet, mens andre blir i sporten, forklarer Muzrukov.

Sånn sett kan man kanskje kalle wushu for en døråpner inn til kinesisk kultur, samfunn- og kulturforståelse. Mange steder, også i Norge, er wushu kommet i skyggen for andre kampsporter, for eksempel karate, judo og taekwondo. Men det betyr ikke at det alltid må forbli slik. Som Gleb Muzrukov påpeker:

– Her i Russland ble taekwondo populært for femti år siden, mens wushu i
Russland kun har rundt 25 års historie.
Vi jobber derfor aktivt for å heve nivået i Wushu.

Norges suksess – delvis ufortjent

I Norge ble de første wushuklubbene grunnlagt i 1986 i Bergen av Rune Ingebrigsten (tai ji) og i Oslo av Pamela Hiley (tai ji). I 2012 åpent entusiasten Kim Gibson en wushuklubb i Oslo. Det første nasjonale stevnet ble avholdt i Bergen så sent som i 2005. Nå holdes det noen få større stevner, både nasjonale og internasjonale i Norge hvert år, men det er ikke tvil om at det ikke satses på rekrutteringen på samme måte som i en del andre sportsgrener.

At Norge derfor hevder seg i EM, er ikke bare gledelig, men nesten litt ufortjent. At wushu er en sport som kan utøves av de aller fleste, uten store omkostninger, gjør at det burde satses mer på denne kinesiske kampsporten.

___________________________________________________

Wushu har alt som skal til for å kunne bli en stor og populær idrett i Norge, men da er det er viktig at alle støtter oppunder wushu og kommer på workshop-møte lørdag 4. juni kl. 10:00 – 12.00 på Comfort Hotel Runway ved Gardermoen